2010 Morsmål nr 1 år 2010 Morsmål nr 2 år 2010 Morsmål nr 3 år 2010 Morsmål nr 4 år 2010 Morsmål nr 5 år 2010 Morsmål nr 6 år 2010 Morsmål nr 7 år 2010 Morsmål nr 8 år 2010 Morsmål nr 9 år 2010
2009 Morsmål nr 1 år 2009 Morsmål nr 2 år 2009 Morsmål nr 3 år 2009 Morsmål nr 4 år 2009 Morsmål nr 5 år 2009 Morsmål nr 6 år 2009 Morsmål nr 7 år 2009
Bruker barn bablemønstre når de skal lære seg å snakke? Sier barna først ord for ting som de er interessert i - eller sier de først de ordene de lettest klarer å uttale?
Nina Gram Garmann er universitetslektor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. I sin kronikk på Aftenposten prøver hun å belyse om hva som skjer i overgangen fra babling til språk hos norske barn.
Det kan være at norske barn bruker bablemønstrene sine når de skal lære sine første ord. Ordene mamma og pappa følger et enkelt lydmønster der samme stavelse uttales to ganger, og hver stavelse består av én konsonantisk leppelyd (m eller p) og én vokal. Vov-vov og pip-pip følger det samme mønsteret: først leppelyd og så vokal - to ganger. Dette er typiske eksempler på ord som norske barn lærer tidlig, og vi vet også at mange bablemønstre består av en gjentagende veksling mellom konsonant og vokal, for eksempel bababababa, skriver Garmann på sin artikkel.
Man vet ikke så mye enda om lydmønstrene i de første ordene som norske barn lærer, men fra utlandet vet vi at noen barn bruker et begrenset sett med lydmønstre når de skal forsøke å uttale sine første ord. Det kan tyde på at barna velger ut de ordene de prøver å si etter hva de kan klare å uttale, heller enn etter ting som de er interessert i.
Det viser seg at lydmønstrene som barn bruker når de sier sine første ord, både er individuelle og språkspesifikke. Det betyr at hvert barn angriper språket på sin måte, men også at for eksempel norske barn kan ha noe til felles i sine lydmønstre. Vi vet at italienske barn trener seg på tostavelsesord med like konsonanter – som mamma og papà, og også bebè (baby) og nonna (sove). Finske barn, på den annen side, øver på lange (doble) konsonanter, for forskjellen mellom korte og lange konsonanter er viktig i finsk.
Hva kan vi tenke oss at norske barn trener på når de skal lære å snakke? Det er mulig at de trener på tonegangen i ordene, for det er spesielt for norsk at vi skiller mellom bønder og bønner i talespråket bare ved hjelp av tonegangen. I den østnorske uttalen av ordet bønder har vi først en lav tone som er etterfulgt av en høyere tone. I bønner, derimot, er den første tonen høy, og så avslutter vi med en lavere tone, skriver Gramann.
